Det var i februar, men har ikke kommet inn på bloggen. For å si det sånn, så klarer jeg ikke snakke med henne! Og jeg brukte bare unnskyldninger  til at jeg går dit, men innerst inne gjør jeg jo det frivillig. Tror jeg?! jeg vet jo at jeg trenger det. Men jeg kommer ikke videre.

Denne sommeren har vært ille. Jeg har nærmest blitt alkoholiker, og det merkes på fler rundt meg, som syns jeg bør roe meg ned. Sitter i skrivende stund og har lyst og åpne vinflasken som står over meg. Jeg var drakk på fredag. Da gikk alt i dass, og jeg endte med og sitte og si jeg ville bort. Langt bort. Jeg blir med andre ord susidal. Jeg tenker på det vær dag, det er skummelt...hvordan det går i perioder hos meg. For en uke siden var jeg nermest lykkelig, og idag vil jeg dø. Det lukter litt.....manisk deprisiv her? noe jeg har trodd jeg har hatt i fler år, men aldri fått bekreftet. Det hadde vært mye enklere å leve med en diagnose, istedet for å gå rundt å tro. Noen som i det hele tatt skjønner?

I det som har rammet Norge nå, så føler jeg egentlig ikke at jeg har lov til å klage. Men livet mitt er jo ikke noe annerledes selv om.  

Heldigvis. Humøret er en smule bedre, har fått i meg noe mat, og det var bra. Når jeg er deppa så spiser jeg enten masse - eller ingenting. Og når jeg spiser ingenting blir humøret og tankene bare enda verre. Det har jeg erfart, og min lille periode med bulimi gikk heldigvis over. Jeg blir helt kvalm av og tenke på at jeg kastet opp min egen mat. Rett og slett. Jeg var ekkel.

Kjent posisjon.

Føler egentlig jeg bare ble sykere av og skrive om dette på en blogg. Men jeg er jo syk. Eller var jeg syk? jeg har ikke selvskadet i år, men jeg har en ekstremt angst, jeg klarer ikke å ta telefonen min når den ringer engang. Det er jævelig kjipt, har man sosial angst får man ikke et normalt liv. Jeg vil bare være som alle andre, jeg vil være normal, snakke med folk uten og bli redd, gå på bussen uten og skjelve, betale i butikken mens jeg har blikkkontakt. Jobbe, ta bil-lappen, gå på skolen og ikke minst utdanne meg. Det er så mye som er helt normalt for dere, men helt umulig for meg og oppnå. Jeg vil så gjerne og en dag skal jeg greie det. Jeg vil ikke være unormal lengre.

Jeg har det ikke noe bra idag. Har stor trang til og selvskade meg selv. Jeg har tenkt endel tilbake idag. Alle gangene blodet fosset ut av armen min, alle kuttene og sprekkene, og alle de gangene jeg var på legevakten for å sy. Jeg har lyst å gjøre det igjen - for en siste gang.

Er jeg gal når jeg sier jeg syns det ser fint ut?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, har lyst og bare rive meg i håret, og legge meg ned og skrike og gråte ut alt. Men det går ikke. Tøffe jenter gråter ikke. Jeg trenger en klem.

Jeg har alltid hørt at jeg er flink til og sette ord på papiret, men ikke når det skjer i det vanlige liv. Da blir jeg redd og fraværende. Men har alltid vært glad i å skrive, så nå skal jeg begynne å sette ord på det her på bloggen. Alt fra hvordan livet mitt var før, ting som er skjedd, og hvordan jeg har det nå. Jeg er altså psykisk syk og har vært det i mange år.

De fleste bruker utrolig mye energi på å tenke, har du tenkt over det?

Håper dere har lyst og følge med videre!